Skjøre objekter med solid innhold
Anne Shäffer | May 6, 2003 | KatalogtekstI sorte forede esker ligger skjøre, hvite porselensobjekter. Ett i hver eske, som hvite benrester der all ytre informasjon er tæret bort av tiden. Slik fremstår Gunhild Vatns små porselensobjekter som essensen av noe, noe som ikke er klart definert. Tvetydige objekter som appellerer til fornuft og følelser. De er konsentrert meningsinnhold i delikat, hvitt og glatt porselen, formet og lenket sammen med ringer av porselen eller med små nagler av metall. Ved nærmere øyesyn er det et bitt, eller, essensen av begrepet. De skjøre, glatte og vakre objektene beveger seg utover og forbi det vi forbinder med bittet som redskap for å styre og kontrollere en hest. Disse bittene er modellert etter mennesker. Et par er montert frittstående fra veggen slik at jeg kan legge hake og munn inntil, prøve bittet og speile meg i en glattpolert stålplate. Det minner om en maske, en slik som hunder har for ikke å bite? Eller en gassmaske?
Med bissel som utgangspunkt åpner kunstneren for assosiasjoner i retning kultur, religion og riter :
”Når vi legger bissel i munnen på hestene, for at de skal lystre oss, så styrer vi også hele kroppen deres. Se, også skipene, som er så store og drives av sterke vinder, de styres av et ganske lite ror dit hvor styrmannen vil. Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler allikevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor skog den setter i brann!”(Jakobs brev Kap.3, 3-5)
Bibelen bruker bisselet som metafor for kontroll, tøyling av tale og av meninger. Slik anspores vi til tanker om sensur, tvang, kontroll av tanke, av mening, diktatur. Kollektiv knebling, terror, og ikke minst, angsten for terror som styrer oss og våre bevegelser. Uhyggelige aktuelle problemstillinger.
Gunhild Vatn har latt seg inspirere av kobberstikk fra 1700-tallet, hentet fra plansjeverket “ Melfort for der Cavallerie”, en lærebok i kavaleriteknikk som viser ulike formasjoner og oppstillinger. Vakker og kontrollert, er kavaleriet.. Men vi vet at det handler om krig. Hesten er krigerens forlengede arm. Dyr og menneskers bevegelser som kontrolleres av en hærfører utenfor bildet. Men, bryter en av soldatene formasjonen, galopperer ut av det gitte bildet? Hva skjer da? Bisselet kan styre i positiv og negativ betydning. Individets frihet mot den kollektive underkastelsen. Slik kan vakre, glatte, porselens objekter romme tanker som åpner de sorte eskene og viser oss allmenngyldige hemmeligheter.
Til eskene hører også med et skrift, en “severity evaluation”, med sirlige illustrasjoner og tekst. Bruken, og en skala over smerten bittet påfører, er saklig listet opp. Bittene har navn; Thunder Snaffler og Uxeter Kimberwicke. Informasjonen er tilsynelatende saklig og korrekt, men alt er litt fordreid, litt feil, litt fiksjon. Nok en illusjon skapt av kunstneren for å “trigge” tilskuerens assosiasjoner utover kunstverket.
Det industrielle uttrykket, det teknisk uangripelige, i kontrast til menneskelig sårbarhet, det har Gunhild Vatn systematisk arbeidet med gjennom hele kunstnerskapet sitt. I installasjonen “Still Life”” fra 1999 er utgangspunktet gynekologiske instrumenter – rekonstruert i skjørt, hvitt porselen. Her settes det vakre og det påtrengende ubehagelige, opp imot mot hverandre. Det skapes en tvetydighet der tilskueren assosierer videre på balansegangen mellom avsky og fascinasjon.
Det hemmelighetsfulle, private kvinnelige rommet et spekulum trenger inn i, blir en metafor på mentale rom – sårbare menneskelige rom. Slik bisselet blir et bilde på det valget vi har til å styre eller bli styrt av ord, tanker og gjerninger. Fra den feminine sfæren har kunstneren dreiet blikket mot en maskulin sfære der objektene kan leses som estetiske krigsmetaforer.
I Gunhild Vatns arbeider er det alltid en grad av hemmelighet. En kjerne det er opp til tilskueren å trenge inn i. Vi oppfordres til å prøve bittet, lese bruksanvisningen og dikte med. Helt eksplisitt inviteres vi til samspill i arbeidet “Keys”/”Tankebobler”. Kunstnerens tanke er skrevet på en papirlapp skjult i et glassrør og forseglet med en nøkkel. Det er rom for en tanke til, og den er forbeholdt kjøperen. Da føres nok en lapp inn, og røret forsegles av kunstneren som har nøkkelen. Slik fungerer interaktiv kunst på det fysiske og mentale plan i Gunhild Vatns regi.